Lille Lenes Scene

Voksne Anne Helene (AHG) har en forkjølelse som har bitt seg fast i brystet og ikke vil gi slipp. Nå har hun ikke løpt på flere dager, og da blir hun rastløs. Så i dag bar det ut, sår i brystet eller ikke.

Jeg må si jeg nøt det. Vi har det felles at vi liker å bruke kroppen og være i bevegelse. Løping er deilig. Hunden til AHG, Xantos, synes det samme. Han er vant til mange turer, og nå som turene med AHG har uteblitt noen dager, har han klaget ganske mye. Stadige raptuser med misfornøyd piping og bjeffing. (Tror han er litt bortskjemt, men det liker ikke AHG at jeg sier.)
Gjett om Xantos spratt av sted som en kanin da vi dro ut i formiddag!

Været var nydelig, og vi satte kursen rett mot lysløypa og skogen. Ah, skogen! Både AHG, Xantos og jeg er like glad i den. Nå er det høstskog med frisk luft og blader som begynner å gulne. Fuglene synger ikke så mye, og det er ganske stille.

Ikke så lenge, da. Vi er aldri de eneste som er ute på tur. Ganske snart traff vi på noen med hund. Xantos er like ivrig hver gang. Å hilse på andre hunder er ultraspennende! Han guffer på og drar så hardt i selen at han nesten kveler seg selv. (Ikke særlig veldressert, spør du meg! Men det liker heller ikke AHG at jeg sier.)

To bedlington terriere var først ute i dag. De er morsomme med «punkekam» på neseryggen. (Egentlig synes jeg det ser litt snålt ut. Men hysj!, det får jeg ikke lov av AHG å si.) Hundene hilste, og AHG pratet med eierne.
AHG pleier alltid å snakke pent om hundene vi treffer. Hun smiler og sier med hjertestemmen sin: «Å, så fin! Er ikke det en fin hund, Xantos?» Xantos er med på notene og snuser og logrer.
Det slår alltid an. Eieren smiler tilbake og sender ut blide vibbe-bølger.
AHG sender ut akkurat samme type bølger når noen skryter av Xantos.
Det blir mye: «Å, så søt! Å, så fin!» Rene sukkerspinnklubben.

Folk liker tydeligvis at andre snakker pent om hunden deres. Det virker som de tar det helt personlig, akkurat som hunden er en forlengelse av dem selv. Og det morsomme er at hund og eier ofte likner på hverandre, faktisk. Så da er det vel ikke så rart.

En gang traff vi på en mops, og AHG kom til å si at den var så søt, og at mopser liksom er litt stygg-pene. Det siste falt ikke i god jord hos eieren. Hun svarte med stram snurpemunn og spisst tonefall at hun skjønte hva AHG siktet til, men at hun ikke var enig. Etter det har AHG passet på å stryke «stygg». Nå er alle mopser bare søte og pene. Og da kommer det riktig gode vibbe-bølger fra mopseeierne.

AHG liker helst å ha en hyggelig tone med folk, skjønner du. For å være ærlig synes jeg det blir litt mye sukkerstrø på toppen noen ganger. Kan man ikke bare si rett ut det man tenker, da? En mops er faktisk litt stygg også, er den ikke?
Ops, der kom AHG opp med en advarende pekefinger. Jadda, jadda, så sier vi at mopsen er bare søt da. Slikk, smask, nusselig søt med masse sukker på. Fornøyd nå, AHG?

ahg