Lille Lenes Scene

Verden sett med mine barneøyne

RSS 2.0

Et navn for enhver anledning

Puh, da fikk jeg lov av voksne Anne Helene (AHG) til å skrive litt igjen. Det har samlet seg litt trykk under lokket på trykk-kokeren, så det var på tide.

Jeg har tenkt en del på dette med navn i det siste.

For eksempel heter jeg egentlig Anne Helene. Og så har jeg et etternavn som er Jørstad. Det heter alle i familien min.

Mamma har sitt eget navneopplegg på meg, og det er sånn:

Når alt er vanlig og ikke noe spesielt er på gang, kaller hun meg Lene. Det er i grunnen koselig.

Når jeg har vært veldig snill (og det er ikke så ofte), eller når mamma vil at jeg skal hjelpe til, heter jeg Lenepus – med sukkersøt stemme.
Jeg blir straks på vakt når denne stemmen kommer, for det betyr som regel at hun vil ha hjelp, og da er det ofte noe kjedelig som jeg ikke har lyst til (for eksempel å passe på en av lillesøstrene mine, hente poteter i kjelleren, vaske opp eller noe annet urk eller blæh).

Hvis jeg ikke svarer ja til Lenepus-hjelpe-til-sukkerstemmen, eller hvis jeg ikke gjør som mamma sier, heter jeg plutselig Anne Helene med streng-og-myndig-stemme. Da vet jeg at oddsene er dårlige.

Og tøyer jeg grenser eller har gjort noe galt, heter jeg ANNE HELENE JØRSTAD med bulder-og-brak-stemme. Da er det bare å rulle inn håndkleet og være snill med en gang, ellers blir det månelyst.
Hvis det ikke er for sent allerede, da. Og det hender jo med jevne mellomrom. Mer om det i et senere innlegg.

Som om ikke fire navn var nok, bestemte AH seg for å hete Grøntoft da hun giftet seg. Hun har en vanskelig voksenforklaring på hvorfor hun ville det, men jeg tenker at det kanskje var mest fordi det høres grønt og fint ut.

Men jeg kan også bruke flere navn! Bare hør her.

Jeg har en bestefar som jeg først kalte Beppis, og så ble det Bettis. Han er jeg veldig glad i, for han synes alt jeg sier og gjør er fint og flott (og han er veldig uenig med mamma i at han skjemmer meg bort fælt).

Bettis er oberst, og han har et stort og fint kontor i en egen sjefsbygning i militærleiren. Foran den er det en pent klippet gressplen og en gangvei med digre trær på rekke og rad på hver side.

Ingen går inn i sjefsbygningen uten å ha med seg noe som heter en avtale. Bortsett fra meg.
Jeg bare går rett inn, jeg. Da ser kontorfolkene på meg og smiler litt.

En gang var det en som spurte meg om jeg skulle på besøk til bestefar. «Jah», svarte jeg og tilføyde med viktig stemme: «Jeg kan si Lars og obersten også, jeg!»
Så marsjerte jeg med nesa i sky rett inn på Bettis’ kontor.
Det vedder jeg på at DU ikke hadde turt!

Hvor mange navn har du, forresten?
Og hvordan blir de brukt?

Categories: Uncategorized Tags: , , ,

ahg


Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

OBS! Spambeskyttelse: du må løse følgende regnestykke før du sender kommentaren: *

Søk

Lille Lenes Scene


Her er det stemmen til mitt indre barn som får utfolde seg.
Rett på sak og med glimt i øyet.
Kos deg!
Hilsen Anne Helene Grøntoft