Lille Lenes Scene

Noen ganger må vi sitte stille og bare høre på at en eller annen snakker. Leeenge.
Det heter gjerne skole, foredrag eller forelesning.

En typisk voksen-oppfinnelse. Ingen barn ved sine fulle fem ville bestemme at man skal sitte musestille på rumpa og høre, og IKKE SI NOE på nesten tusen timer!

Å høre kan være en prøvelse.
Jeg tenker på alle gangene voksne Anne Helene (AHG) har sittet og hørt på ting som er så kjedelig at jeg tørker helt inn til margen.

Flinke AH har skylda! Det er hun som får AHG til å sitte med rak rygg og pliktoppfyllende mine og prøve å få med seg alt det tørre knusket.

Ta for eksempel da AHG studerte ved universitetet. Da gikk hun på noe som heter forelesninger i matematikk.
Flinke AH tok helt styringa over henne: alltid på plass i tide, med notatboka klar og ørene på stilk.

Sammen med mange andre studenter satt AHG i noe som heter et auditorium. Det var nesten som en kino.
Foran og nederst sto det en foreleser og snakket om matematikk.
Jeg tenker spesielt på en av dem. Da må jeg si som mormor når hun var oppgitt i ansiktet: «Hjelpe og trøste!»

Den som bare kunne vært reddet av en Donald-film.
Men nei da, flinke AH tvang AHG til å sitte og høre.

Denne matteforeleseren hadde briller og skjegg og var nok skrekkelig flink i regning, for han sa at alt var «selvinnlysende evident». Det betydde at det var så lett at alle kunne forstå det med en gang.

Men ikke jeg. Ikke AHG heller.
Ikke engang Flinke AH, som satt bøyd over de tjukke lærebøkene dag ut og dag inn og pugget, regnet og svettet.
Vanskelig var det.
Og ufattelig kjedelig!

Sånn foregikk det:
Matteforeleseren hadde en overheadprojektor med plastikkark på en lysende plate.
På plastikkarkene skrev han tall og mattekruseduller med tusj.
Lange rader av dem.
Ark etter ark.
Det ble liksom aldri ferdig.
Alt han skrev ble vist på et stort lerret.

Mens han skrev, så han hele tiden ned på plastikkarket.
Ansiktet hadde ett uttrykk: alvorlig.
Stemmen hadde én tone: flat.
Ordene hadde ett tempo: litt for fort.
Flinke AH noterte så blekket sprutet og forsto omtrent halvparten.
Jeg trodde jeg skulle krepere av kjedsomhet.

Når det er sånn, blir man lett å more.
Fordi man er desperat.

En dag dukket en bitte liten flue opp ved overheadprojektoren.
Den satte seg på plastarket og begynte å vandre rundt mellom tallene og krusedullene og spissen på tusjpennen.
Blåst opp på lerretet så det ganske stort ut.

Utsultet som de var på noe morsomt, begynte mange av studentene å fnise.
Fluen fortsatte å trippe rundt på plastarket.
Boblende, undertrykt latter bredte seg i auditoriet.

Etter en stund merket foreleseren at det skjedde noe med studentene.
Han kikket opp og myste gjennom brilleglassene.
Studentene tidde.

Foreleseren så ut som et spørsmålstegn.
Så ristet han litt på hodet, vendte oppmerksomheten tilbake til plastarket, og fortsatte å messe matematiske formler.

Plutselig oppdaget han fluen. Og viftet den distre vekk.

Det var den moroa.
Så langt den mest sprudlende matteforelesningen AHG hadde deltatt på.

(I rettferdighetens navn skal jeg nevne at AHG senere hadde en matteforeleser som var så super at til og med jeg nesten ble interessert. Men bare nesten, altså.)

Senere skal jeg fortelle om en helt annen foreleser.
Han var ekspert på moser. Hi-hi 🙂

Lille Lene leker coach:

• Når har du fått mark i rumpa av å høre på andre?
• Hva snakket de om da?
• På hvilken måte snakket de om det?

ahg