Lille Lenes Scene

Når voksne Anne Helene (AHG) skal på jobb, tar hun lokaltoget. Hvis det er om morgenen før hun har fått kaffe, vil hun ikke snakke med noen. Hjernecellene hennes er i en form for narkosetilstand. De orker ikke å anstrenge seg. B-menneske kalles det.

AHG bare setter seg på et sete lengst mulig unna dem som er pling våkne og har lyst til å prate, og så lukker hun øynene og forsvinner inn i delvis koma. Jeg slokner også.

Selv om toget stopper på mange steder, våkner vi merkelig nok opp akkurat når toget stopper på Oslo S og vi skal av. Vet ikke hvordan vi får det til, men det er jo veldig praktisk, da.

Noen ganger drar AHG på jobb etter at hun har fått kaffe. Da har hjernecellene hennes våknet fra narkosen og er mer interessert i det som foregår rundt henne.
Jeg henger gjerne med, for jeg er jo veldig nysgjerrig, og det er mye å se og høre på toget.

Som i går, for eksempel. Da hørte vi en dame som hisset seg opp litt lenger inn i kupeen. Hun sa: «Man sitter ikke sånn! Men du skjønner vel ikke det, du!»

AHG strakte hals for å se hva som foregikk. Damen var i ferd med å reise seg for å gå av toget, og hun stirret iltert på en mørk ung mann som satt rett overfor henne. Han hadde slengt skoene opp på motstående sete.

Den unge mannen svarte spydig: «Nei, jeg skjønner vel ikke det, jeg.»

Damen ble enda mer irritert: «Folk gjør ikke slikt! Men jeg er vel for gammal for deg. Ungdommen i dag skjønner ingen ting!»

AHG kunne ikke se hvordan den unge mannen reagerte, men damen fortsatte: «Jeg er ikke redd for deg!»

Idet hun begynte å gå mot utgangsdøra, smalt det fra henne: «Du tar ned beina, og så satte du dem opp igjen. Det er det dummeste jeg har sett!»

Og så marsjerte hun ut.
AHG kunne skimte at den unge mannen hufset på seg der han satt.

AHG og jeg gikk av på samme sted, så vi fikk ikke studert den unge mannen nærmere.
Jeg tenkte på det damen hadde sagt, på det sinte og hånlige tonefallet hennes, og på de smale øynene hennes.

Hvis noen hadde snakket til meg på den måten, ville jeg blitt ganske sint og sur. Jeg hadde fått lyst til å holde beina på setet, bare på trass, selv om jeg visste at det ikke var pent å gjøre det.

Samtidig ville jeg synes det var pinlig at alle begynte å stirre på meg. Kanskje jeg hadde tatt ned beina likevel.

Men det ville vært veldig fristende å slenge dem opp på setet igjen straks plageånden hadde gått av toget. Bare for å ta hevn.

Ja, sånn tror jeg det hadde vært for meg.

Kanskje damen tenkte at hun skulle lære den unge mannen folkeskikk? I så fall var det visst ikke så vellykket.
Jeg skjønner i grunnen godt at han ble sur og ikke ville ta ned beina.

Men hva skulle hun gjort i stedet? Hva ville virket på meg, for eksempel?

Hm, kanskje at hun hadde sett meg inn i øynene og sagt med vennlig stemme: «Du, jeg ser at du sitter med skoene på setet. Jeg synes det er dumt at setet blir skittent for de som skal sitte der senere. Kan du være snill å ta ned beina? Jeg blir glad om du gjør det.»

Da hadde jeg nok tatt ned beina uten å bli sint, for det ville ikke vært krig i lufta, og jeg trengte ikke å bli trassig og forsvare meg. Spesielt hvis hun i tillegg smilte og sa takk.

Nå merker jeg at AHG nikker fornøyd. Hun forteller meg at dette passer godt inn med vinn-vinn tenkning.

Vær forsiktig nå, AHG! Hvis du begynner å bli selvgod og belærende, blir jeg sint og trassig og tar alt tilbake igjen!

ahg