Lille Lenes Scene

I dag har det vært en av de dagene da voksne Anne Helene (AHG) er litt håpløs. Og det går ut over meg, selvfølgelig.

AHG har nemlig hatt en del tidspress i dag, og da er det akkurat som hun får tunnelsyn og blir til et slags lokomotiv som durer fram på rakt spor i retning av ett mål: å bli FERDIG. Hun forsvinner inn i en egen dimensjon der det bare er plass til det hun må få gjort.
Forstyrrelser er ikke velkomne. Ikke det at forstyrrelser gjør noe fra eller til, for på det verste verken hører eller ser hun noe som helst annet enn det hun er opptatt av.
«Konsentrasjon» kaller hun det.

Som regel betyr «konsentrasjon» at jeg må sitte pent i en krok, holde munn og bare vente til hun er ferdig. Passer meg veldig dårlig. Jeg prøver å gi henne lyst til å vifte med tærne, kikke ut på det fine været, og tenke at det er på tide å finne på noe morsomt. Bare glem det. Hun enser meg ikke engang. Sukk.

Jeg slapp til lite grann under et foredrag AHG holdt i løpet av dagen. Det var da enda noe. Fikk smyge meg fram og gi henne liv i øynene, ulike uttrykk i ansiktet, og noen fakter med armer og bein. Kom igjen AHG, lev deg inn i det og spill det ut!
Takk, men ikke for mye. Det skulle være et voksent og fornuftig foredrag.
Åsså jeg som har så lyst til å ta’n helt ut og lage skikkelig show! AHG er skremt ved tanken på hva jeg kunne finne på hvis jeg fikk frie tøyler. Som kjent er hun livredd for å dumme seg ut. Voksne, altså!

På slike dager da jeg blir tvunget til å sitte på vent, har jeg ingen annen glede enn å godte meg hvis noen av de andre i familien klarer å forstyrre AHG.

Når hun kommer hjem etter mange og intense timer, er hun sliten, men har som vanlig en lang liste over ting som «må» gjøres. På denne listen står det ikke noe om å gi oppmerksomhet til mann, barn og hund (og i hvert fall ikke til meg!).

Men hun slipper ikke unna. Mannen har ting han vil snakke om (ekstra mye akkurat den dagen, synes AHG). Barna vil ha hjelp til lekser, vil fortelle om ting som har skjedd, og spør om ditt og datt (kan de ikke for en gangs skyld finne ut av ting selv! tenker AHG). Og hunden piper og logrer og synes han får altfor lite kos (nå må du gi deg, ditt bortskjemte lille dyr! tenker AHG).
AHG får lyst til å riste av seg alle sammen og rope: «La meg være i fred til jeg er ferdig med alt jeg må gjøre!» (Hun liker ikke at jeg avslører dette, men det får hun tåle.)

Hør nå på meg: Hva om familien og hunden plutselig ble borte? Da tenker jeg at pipen ville fått en annen låt! (AHG gir meg rett i det, jeg merker at hun sukker litt oppgitt over seg selv.)

Og tenk om JEG plutselig ble borte! Da ville du blitt ganske grå og kjedelig, AHG! (Ja, hun innrømmer at jeg har et poeng.)
Bra, så vær glad for at du har meg, og slipp meg til!

ahg