Lille Lenes Scene

I dag er det voksne Anne Helene (AHG) sin tur til å utfordre MEG, ikke bare seg selv. Hun vil at jeg skal fortelle om hunden vår som vi hadde bare noen korte måneder for mange år siden.

Huff, jeg har ikke lyst, for du skjønner, jeg vet at jeg ikke oppførte meg sånn som jeg burde mot denne hunden. Men AHG vil ikke la meg slippe unna.
Hun sier det kan være en påminnelse til andre voksne om at de skal passe på når barn er sammen med hunder.
Sukk, jeg får vel fortelle det, da.

En gang da pappa hadde vært ute og reist i jobben sin, kom han hjem med en bag. Oppi den var det en liten valp! Jeg og søstrene mine gispet av overraskelse og fryd. Tenk, en valp! Så søt og nydelig!

Pappa sa det var en engelsk setter, og den skulle hete Burre. Vi var så glade og syntes vi var kjempeheldige som hadde fått hund.

Ja, det var stas å få hund. Men den drev og tisset og bæsjet stadig vekk, og det ble litt sølete når det skjedde inne.

Mamma, som hadde det travelt med tre barn, ga meg beskjed om at jeg måtte gå tur med Burre. Jeg var jo eldst (selv om jeg ikke var så mange årene).
Jippi! Da kunne jeg vise fram Burre til alle vennene mine og sole meg i glansen. Det var nemlig ingen av dem som hadde hund.

Jeg husker ikke helt hvor mange ganger jeg gikk tur med Burre. Men han vokste så fort, og så ble han så sterk, og da dro han av sted med meg.

En gang dro han så hardt at jeg snublet og slo meg og ble hengende etter i båndet mens han bykset framover.
Jeg ble både redd og sint og ropte at han skulle stoppe, men han ville ikke høre på meg.

Er det noe jeg blir fryktelig sinna for, så er det når noen ikke vil høre på meg!

Nå kommer det jeg ikke har lyst til å fortelle: Til slutt ble jeg så sint på Burre at jeg bestemte meg for å straffe han.

En dag oppdaget jeg en stor, tom pappeske. I all hemmelighet satte jeg den opp ned og klarte å lure Burre inn i den. Nå var han fanget.
Så stakk jeg han med en pinne gjennom noen hull i esken. Burre pep og knurret og snerret der inne.

Jeg visste inni meg at dette var veldig galt å gjøre, men jeg klarte ikke å la være.
Jeg var så sint fordi Burre ofte ikke ville gjøre sånn som jeg sa, og for at jeg ikke klarte å kontrollere han. Nå skulle han få igjen!

Etter en stund orket jeg ikke mer. Det var noe fælt og vondt med det hele.

En tanke slo plutselig ned i meg, og jeg fikk et redsels-pang i magen: Hva ville Burre gjøre når jeg slapp han ut av esken? Tenk om han ville ta igjen og bite meg!

Hjertet mitt banket hardt da jeg løftet opp esken, og jeg skvatt redd tilbake da Burre spratt ut. Heldigvis løp han bare sin vei.

Jeg var veldig lettet over det, men jeg hadde en vond klump inni meg lenge etterpå.
Jeg torde aldri fortelle til noen hva jeg hadde gjort.
Huff, jeg skammer meg når jeg tenker på det. AHG får lyst til å gråte.

En stund etterpå fikk jeg beskjed om å passe på Burre mens vi var på besøk et sted der det var en høy mur med nedkjørsel til en garasje.
Mamma og pappa var travelt opptatt med noe annet.

Jeg glemte av meg, og plutselig falt Burre ned fra muren. Han slo seg veldig.
Jeg ble kjemperedd og fryktelig lei meg.

Burre måtte til dyrlegen, men han kunne ikke gjøre Burre frisk igjen. I stedet fikk Burre en sprøyte så han døde.

Jeg kan ikke huske at mamma og pappa ble sinte på meg, men jeg var helt knust.
Det var min skyld at Burre hadde det vondt og måtte dø! Snufs!

Burre ble ikke mer enn sju måneder gammel.
Hvis det er sånn at hunder kommer til himmelen, håper jeg han har det godt der.
Jeg er så lei meg, Burre. Jeg håper du kan tilgi meg.

ahg