Lille Lenes Scene

I går ble det så sørgelig med historien om Burre. Både jeg, AHG og mannen hennes syntes det var trist, og familiehunden Xantos fikk ekstra mye klapp og kos.
I dag er det derfor på tide med noe mer oppkvikkende!

Visste du at jeg er en kjempeflink friserdame? I hvert fall mener jeg det selv. Jeg bestemte meg for det da jeg var ganske liten og hørte at mamma gikk til friserdame for å bli fin på håret.

Jeg manglet bare kunder. Og hvem tyr man til da? Lillesøster, selvfølgelig. Hun hadde nydelige lyse lokker som mamma var veldig stolt av. Jeg skulle frisere dem slik at de ble enda finere!

Her vil jeg si noe: En ting jeg har merket flere ganger når jeg vil prøve noe nytt, er at det er akkurat som magen min vet på forhånd om det er lov eller ikke, selv om ingen voksne har sagt noe om det.
Jeg får en litt rar følelse i magen, og når den kommer, så vet hele resten av meg at jeg må passe på å gjøre det mens ingen voksne ser det. Har du det også sånn?

Jeg vet ikke hvorfor, men slik var det med friseringen min. Magen min fortalte at den måtte skje i all hemmelighet.

Da var det kjempeheldig at mamma sloknet på sofaen en dag! Jeg grep sjansen med en gang, hentet en saks i kjøkkenskuffen, dro ut en stol ved spisebordet, og sa til lillesøster at nå skulle hun til friserdamen.

Som vanlig når jeg ville bestemme over lillesøster, hadde hun ikke lyst. Jeg smisket og lokket med hvor fin hun ville bli. Da det ikke virket, lempet jeg henne bryskt på plass på stolen og sa at hun fikk vær så god sitte pent og holde munn, ellers fikk hun med meg å bestille!

Så gikk jeg til verks. Det første jeg måtte gjøre noe med, var «palmen» på toppen av hodet. Mamma hadde samlet håret og satt det pent opp med sløyfe, som en fontene.
Like greit å ta den ved rota, under sløyfen. Klipp! Der ja, det ble kort og fint.

Et naturlig neste steg var å gå løs på lokkene på resten av hodet. En etter en: klippe, klippe. Litt her og litt der, nynne-nynne, og litt mer her, og enda litt mer der, og tralala, dette blir lekkert!

Lillesøsters lyse fine hår dalte lokk for lokk ned på gulvet. Jo mer jeg klippet, desto finere ble hun. Til slutt var det ikke så mye mer igjen å klippe av.
Jeg betraktet stolt mitt mesterverk.

Men plutselig kom den rare følelsen i magen igjen. Jeg skyndte meg å samle hårene opp fra gulvet og kaste dem i en bøtte vann. Da ble de nemlig nesten usynlige.

Så våknet mamma.

Hun skrek opp, og jeg pilte inn på soverommet som et vettskremt ekorn. Lynraskt kravlet jeg innunder senga mi og klemte meg langflat inntil veggen.

«HVA ER DET DU HAR GJORT?!» hylte mamma. Hun krisetilkalte pappa, som jobbet rett rundt hjørnet.
Mamma gråt og pappa lo. Lillesøster kikket rundt seg med store øyne og skjønte visst ikke så mye av det hele.
«Kom fram!» ropte mamma til meg. «Nei, jeg tør ikke!» jamret jeg innunder senga.

Det ble slutten på min karriere som friserdame. Mamma sier hun aldri har tilgitt meg at jeg tok de nydelige lokkene til lillesøster. De kom nemlig ikke tilbake, selv om håret vokste ut igjen.

Vel, sånn kan det gå.

Nå har jeg planer om å bli filmstjerne i stedet. Det virker veldig spennende!
Vet du hva du skal bli når du blir stor?

ahg