Lille Lenes Scene

Voksne Anne Helene (AHG) er veldig forkjølet om dagen. Det begynte faktisk samme dag som hun lot meg skrive mitt første blogginnlegg. Kanskje kroppen hennes tror jeg er et virus? Hi-hi. AHG hoster og harker, snufser og verker, og så fryser hun selv om hun er varmere enn hun pleier å være (merkelig). Hun synes ganske synd på seg selv, stønner og sleper seg omkring i huset. Skal liksom prøve å gjøre noe «fornuftig», selv om hun egentlig ikke orker.

Vel, AHG får holde på som hun vil. Bare hun holder løftet om at jeg skal få skrive hver dag, så bryr jeg meg egentlig ikke så mye om det.
Men det er ergerlig at jeg også får mindre futt når kroppen til AHG ikke er i form. Ellers kunne jeg hatt lyst til å tyne henne litt og forlange et ekstra langt blogginnlegg i dag som AHG er ekstra matt. Vi får se hva jeg orker.

Så til saken: En ting jeg lurer på, er hvorfor voksne stadig gjør ting de egentlig ikke orker, eller egentlig ikke har lyst til. AHG holder på sånn rett som det er.
For eksempel ser hun seg rundt i huset og plukker ut sånne ting som

• sko som ligger hulter til bulter i gangen på en seng av småstein og skitt
• rot og smuler på kjøkkenet
• oppvaskmaskin som ikke er ryddet ut av
• full og stinkende søplebøtte
• skittentøykurv med topp på
• bunker med tørr klesvask som skal brettes og legges på plass

Og så videre. AHG er veldig flink til å bruke forstørrelsesglass på slikt. Hun sukker og tenker: «Det må jo gjøres. Ingen andre ser ut til å bry seg, og jeg hater å mase bestandig. Da blir det jeg som må ta det, da. SOM VANLIG.» Så blir munnen hennes til en strek, hun strammer kjevemusklene, og fjeset hennes ser ut som om noen har tvunget henne til å lide. Men det er jo hun selv som tvinger seg, ingen andre. SÅ HVORFOR GJØR HUN DET?

Jeg er sikker på at hvis AHG bare lot tingene ligge, så ville nok mannen hennes og de to døtrene gjøre mer. Men det har ikke AHG tid til å vente på, vet du. Hun vil ha orden i sysakene – NÅ! Ja, da får hun bare ha det så godt, sier jeg.

For tre år siden reiste AHG til utlandet i 10 dager. I sitt stille sinn tenkte hun at nå skulle mann og barn få merke at serviceinstitusjonen AHG var borte! Hun frydet seg ved tanken på hvilket vakuum det ville bli etter henne.
Vet du hva som skjedde? Mannen og døtrene hennes klarte seg utmerket. Det virket ikke som de savnet noen ting på det praktiske planet. Da AHG kom hjem, hadde til og med døtrene begynt å smøre matpakkene sine selv! AHG innrømmer at det var en litt bitter pille å svelge. Hi-hi, det hadde hun godt av.

Men endret hun seg? Nei da, snart var alt tilbake i gode gamle spor (bortsett fra det med matpakkesmøringen). Det eneste jeg kan si til AHGs fordel er at hun er klar over hvordan hun holder på, og at hun forteller seg selv at dette er hennes valg som hun ikke kan holde noen andre enn seg selv ansvarlig for. Det skal hun ha.

Hvis jeg kunne bestemme, hadde det ikke blitt mye rydding og klesvask på AHG!
På et av de mange kursene AHG har gått på, skulle deltakerne tenke tilbake på et flott øyeblikk fra barndommen. AHG lukket øynene, og plutselig husket hun noe. Hun så seg selv stå i utgangsdøra hjemme og kikke ut over boligfeltet der hun bodde. På seg hadde hun lekeklær og fine nye sko. Inni henne boblet det av energi og iver. Hun var fylt til randen av spennende planer for dagen. Klar til å jumpe ned trammen og ut i verden for å utforske og leke! AHG fikk tårer i øynene mens hun levde seg inn i dette minnet.

Vet du AHG, det var MEG du gjenopplevde i det øyeblikket.
Kanskje du skulle ta med meg på laget litt oftere i hverdagen?

Se, der fikk AHG tårer i øynene igjen. Og jammen fikk hun ikke litt mer energi også 🙂

ahg