Lille Lenes Scene

Voksne Anne Helene (AHG) ble litt sur etter det forrige innlegget mitt. Hun synes jeg hang henne ut, og hun fikk lyst til å rettferdiggjøre seg selv. Særlig etter at mannen hennes kalte innlegget mitt for «glimrende». Da ble AHG sint inni seg en stund.

Men det hjelper å sove på ting. Nå gidder hun ikke å være sint lenger. Og det er like bra, for jeg kommer ikke til å trøste henne. Det ligger liksom ikke for meg. Jeg har mer spennende ting å bruke tiden og kreftene mine på.

Når vi først er inne på det med å være sint, så har jeg gjort meg noen erfaringer. Og jeg har funnet ut at ikke alt sinne er like sint. Det finnes grader av det.

For eksempel: Å være irritert er å være bare litt sint. Irritert, det er når lillesøster henger etter meg selv om jeg ikke har lyst til å ha henne med. Lillesøstre kan faktisk være ganske irriterende (jeg har tre av dem, så jeg vet hva jeg snakker om!).
Irritert er også når kameraten min Roy ikke snakker rent og jeg må rette på ham. Stadig vekk må jeg gjøre det. Hvorfor kan han ikke bare si ordene slik som de skal høres ut? Irriterende, altså!

Så er det å være mer ordentlig sint. Det er for eksempel når jeg vil bestemme og ikke får lov til det. Jeg vil jo selvfølgelig ha viljen min. Jeg vil være sjef!
Jeg blir også sint hvis jeg ikke får til det jeg har tenkt. En gang skulle jeg tegne en sjimpanse. Inni meg visste jeg akkurat hvordan den skulle se ut, men når jeg førte blyanten over papiret, kom det ut noe helt annet. Jeg krøllet arket og kastet det vekk. Så prøvde jeg på et nytt ark. Det samme skjedde igjen. Og igjen. Sintere og sintere ble jeg. Til slutt hadde jeg krøllet og kastet vekk en hel tegneblokk, uten at det ble noen sjimpanse av det. Grrr!

Men så er det å være kjempesint. Virkelig rasende! Det er når jeg har noe spennende på gang (og det har jeg stort sett alltid), og så kommer mamma og sier at jeg må hjelpe til, og at det skal skje NÅ. Jeg protesterer, for jeg har jo noe annet viktig jeg må gjøre først. Men mamma vender bare det døve øret til og later som hun ikke hører protestene mine.
Fy flate, da blir jeg sint, da! Det bobler og spruter som en rødglødende vulkan innvendig. Først vil hun ta fra meg friheten til å gjøre viktige ting, og så vil hun ikke engang høre på hva jeg har å si. Noe så URETTFERDIG!
Jeg får lyst til å hyle og skrike, og det føles som jeg kommer til å eksplodere i tusen biter. Men det ender med at jeg gjør som mamma sier, ellers blir det bare bråk og spetakkel.

Når jeg først blir RASENDE, varer det ganske lenge. Flere timer. Jeg vil hevne meg, gjøre noe drastisk. Sånn at de andre kan angre bittert etterpå.
En gang bestemte jeg meg for at jeg aldri skulle si et ord mer. (Jeg tenkte ikke på at det kanskje var litt deilig for de andre, som synes jeg er ei skravlebøtte, men det er nå så.) Det var vanskeligere enn jeg trodde. Etter noen timer var det lagret så mange ord inni munnen min at trykket ble for stort og ordene tøt ut. Vel, det var et ærlig forsøk.

En annen gang bestemte jeg meg for å rømme. Jeg gikk ut i skogen, fast bestemt på aldri å vende tilbake. Da skulle de nok angre seg og bli passe fortvilet der hjemme! Det var vinter og dyp snø. Jeg bakset av sted med snø opp til lårene. Etter en drøy time var jeg både sliten, våt og kald. Jeg sto og peste en stund mens jeg skottet opp på de tause grantrærne. Så snudde jeg og bakset meg hjem igjen. Ingen merket noe da jeg kom luskende inn døra. Og det var kanskje like greit, for det var jo litt flaut å gi seg.

Men det nytter ikke å ruge over slikt. Neste dag var jeg i gang med mine spennende prosjekter igjen. Ny dag, nye muligheter 🙂

ahg