Lille Lenes Scene

Voksne Anne Helene (AHG) synes hun har blitt mye stivere i kroppen med årene. Det er visst ganske vanlig når folk blir gamle. I sommer klarte døtrene hennes å lure henne til å slå hjul, og da forstrakk hun en muskel i rumpa så hun hadde vondt i ukevis etterpå. Ja, sånn er det å bli gammel, sier jeg bare. AHG griner på nesa og liker veldig dårlig at jeg sier slikt. Hallo, 53 år er ærlig talt sånt som det gror mose på!

AHG har fått det for seg at yoga er løsningen på stivelsesproblemet. Så i går var jeg med henne på prøvetime i noe som heter iYoga. Vet ikke helt hva i-en står for. Kanskje det er en yoga som er prikken over i-en? Både AHG og jeg var litt spent.

Vi gikk gjennom noen lange korridorer, og så kom vi til et halvmørkt rom der det sivet ut mystisk musikk fra en spiller.
En blid og hyggelig dame som så veldig sprek og smidig ut (jeg skjønte at det måtte være sjefsyogadamen), ønsket AHG velkommen og ga henne en matte å ligge på. Rommet fyltes snart opp med folk som la seg på mattene sine og var musestille.

Jeg så meg rundt og var stappfull av nysgjerrighet og snakketrang. Hvem var alle disse menneskene? Hvorfor lå de bare og så ut som de sov? Hvorfor kunne de ikke snakke med meg i stedet? Hva skulle vi med de klossene og det beltet vi fikk utdelt? Hvorfor var det halvmørkt i rommet? Hva slags musikk var det som ble spilt? Hvorfor var det så kjølig i rommet? Hvordan ville dette bli? Og mye mer. SPREKKEFERDIG var jeg!
Men ingen hadde lyst til å prate med meg. Jeg sukket og holdt munn.

Så begynte det. Bøy og strekk og løft og tøy. Hold og hold og hold og pust dyyypt og rolig. Det så lekende lett ut når sjefsyogadamen viste hvordan det skulle gjøres, men det var ikke like enkelt for AHG. Hun tøyde og strakk så godt hun kunne, bet tennene sammen og stønnet og peste.
Jeg kunne kjenne inni henne hvordan sener og muskler ble tøyd til et punkt like før det sa «spjoing!». Det tar på å prøve å være gummistrikk.
AHG småfrøs og hadde ulltrøye på seg da hun startet (hun er en ordentlig frysepinn!). Men det tok ikke lange stunden før hun ble varm og rød i ansiktet og måtte ta av seg ulltrøya.

En av tingene AHG stønnet seg gjennom, var «hilsen til solen». Jeg lurer veldig på hvor den sola var. Rommet var jo halvmørkt, og ute var det svart og kveldsregn. Men hilste gjorde alle sammen, flere ganger. Ante ikke at man kunne hilse på en så vanskelig og slitsom måte, attpåtil til en sol som ikke var der. Voksne er rare.
Og så skulle de hvile i en stilling som kaltes «hunden». Da måtte jeg fnise. De sto med hender og føtter mot gulvet og rumpa pekende rett i været. Manglet bare at de lettet på labben sånn som hunden vår gjør når han er ute på tur!

Vi kom oss igjennom alt. Jeg var utålmodig, AHG var veldig fornøyd. Hun syntes det gjorde vondt på en god måte, sa hun. Visste ikke at det gikk an, men jeg kunne kjenne at det murret og durte inni kroppen til AHG etterpå, og det var faktisk en ganske ålreit følelse. Endorfiner, kalles det visst. Etterpå har hun også hatt litt mindre stivelse i musklene sine.

Nå har AHG meldt seg på iYoga for hele høsten. Jeg får bare finne meg i disse stumme menneskene og merkelige bevegelsene og holde ut!

ahg