Lille Lenes Scene

I går var jeg med voksne Anne Helene (AHG) og hentet startnummer for Oslo Maraton. «10 for Grete» heter det hun har meldt seg på. Det betyr å løpe 10 km.
Venninnen til AHG var også der og hentet sitt nummer. Jeg følte på den opprømte og forventningsfulle stemningen. Folk strømmet inn i det store teltet på Rådhusplassen for å hente numrene sine og ta en tur forbi alle salgsbodene med sportsutstyr til tilbudspris.

Tenk, det er visst noe sånt som 18.000 personer som skal delta! Det blir litt av et show! Jeg kjente det kilte i magen til AHG. Og det kilte ekstra ved tanken på å løpe sammen med venninnen. Hvem vil løpe fortest?
Tåpelig spørsmål. Svaret er JEG, selvfølgelig! Jeg har planlagt å piske AHG framover til hun stuper utmattet over målstreken, om nødvendig. Nåde henne om hun ikke gir jernet for å vinne over venninnen! (Hm, kanskje det er JEG som er AHGs konkurranseinstinkt? Samma det.)

Så var det værmeldinga, da. En sånn festdag må det jo bare bli smil og hornmusikk og strålende sol fra skyfri himmel! Både AHG og jeg tok det som en selvfølge. Vi skvatt da vi klikket oss inn på yr.no. Regn, vind og kaldt. Hæ? Ikke noe bedre på storm.no heller. Er det mulig?!
Jeg sa til AHG at hvis vi bare venter litt, så blir varslet sikkert bedre. Hun hadde lyst til å tro på meg. Derfor har vi klikket oss inn mange ganger det siste døgnet. Men hjalp det? Over hodet ikke. Dårlig gjort, altså!
Vel, da er det bare å krype til korset og kle seg deretter. Planleggings-tannhjulene har gått rundt oppi hodet til AHG siden i går.

Været skulle vi nok taklet. Men så skjedde det som ikke måtte skje. AHG våknet i dag med en brennende følelse i brystet, og med hosting og harking og uff og æsj. Forkjølelsen, som vi trodde endelig var over etter fire uker, hadde plutselig sklidd godt ned i lungene og klistret seg fast der.
AHG har sittet innpakket i ull i hele dag og likevel vært kald på hender og føtter. Hun er skjelven og orker nesten ingen ting. Å gå ut kan hun bare glemme. Og jeg sitter inni henne med skikkelig henge-geip.

Vi må bare innse det og bite i det sure eplet: Det blir nok ikke noe løp på oss i morgen.
Så nå er det skikkelig synd på oss. Ja, mest på meg da, som hadde satset alt på å vinne over venninnen. Nå får hun løpe der for seg selv og kose seg, lykkelig uvitende om hvor mye bedre jeg ville vært!

AHG sukker litt og sier: «Ja, ja. Mye verre ting kunne skjedd.»
Det kunne det ikke det, dumma! Grrr 🙁

ahg