Lille Lenes Scene

I dag går Oslo Maraton av stabelen med 18.000 løpende og trippende deltakere. Gråvær og vind er ingen hindring for dette sydende og boblende havet av ivrige, svettende og pesende mennesker som toger av sted gjennom gatene i Oslo sentrum.
Voksne Anne Helene (AHG) og jeg skulle vært med på moroa og løpt «10 for Grete», men noen bakterier eller virus i lungene til AHG satte en stopper for det.

I natt drømte AHG om løpet og våknet flere ganger. Hun hostet seg ut av senga på morgenen og satte seg foran PCen for å se om noen fulgte begivenheten med nett-TV. Niks. På aftenposten.no fant hun en kommentar om «Maratonmisjonærene». Den fikk henne til å humre godt, selv om hun egentlig var i dårlig humør. (Jeg trodde misjonærer snakket om at man skal tro på Gud, men man kan visst tro på maraton i stedet. Lurer på om det er enda flere ting å velge mellom?)

Så dro AHG fram mobilen og sendte venninnen en sms der hun bekreftet sitt frafall og ønsket venninnen lykke til. Venninnen takket og beklaget at AHG ikke kunne være med.

Ved frokosten steg ergrelsen til AHG. Mannen og døtrene hørte tålmodig på at hun klagde over at hun egentlig er i god form, og så ble hun snytt for dette. Men hun kunne jo ikke utsette seg for risken å bli skikkelig dårlig, kanskje få lungebetennelse. «Ja, du har begrunnet det godt nok nå», kommenterte mannen til slutt.

Da det litt senere tikket inn en sms fra venninnen, som hadde fullført i fin stil og var godt fornøyd, ble AHG som en tiger i bur. En sur tiger i bur. Hun vandret rastløst rundt i huset og kikket etter noe å slå ned på.

Ah, en av døtrene hadde rotet på rommet sitt. Hun fikk klar beskjed om å gjøre noe med det – NÅ! Dette kunne gitt AHG den fighten hun kanskje håpet på i all hemmelighet, men datteren gikk ganske enkelt og ryddet, så det ble ikke noe mer napp der.
AHG følte seg fristet til å være litt spydig mot mannen sin, men tok seg i det, for hun trengte hjelp av han til noe på PCen senere i dag.

Jeg har sett og hørt på AHG og kjent den irritable klumpen i magen hennes. Selv er jeg ferdig med å være sur. Det gjorde jeg unna i går. Nå tror jeg at AHG trenger noen sannhetens ord fra meg:

Slutt å gå rundt som ei bøtte med surmelk! Vær heller skikkelig forbannet en kort stund og bli ferdig med det. Kort, intenst og effektivt.

En tidligere kollega av AHG bodde i Afrika for mange år siden. Der hjalp noen nordmenn afrikanerne med å lage bondegård og kjøre traktor og sånt. En dag døde en av afrikanerne. Familie og venner tok sorgen rett ut. De hylte og skrek, gråt og vrengte seg med full intensitet en hel dag. Så var sørgingen over, og de vendte tilbake til sin vanlige rytme igjen. Nordmennene kikket forbløffet på det hele fra sidelinjen.

Lær av afrikanerne og meg, du AHG. Bli ferdig med det og la det gå. Livet er altfor spennende til å surne fast over at noe ikke ble slik du forventet!

ahg