Lille Lenes Scene

Det er mye rart man kan lure på her i verden. For eksempel: Hvordan smaker såpe? Hva skjer hvis jeg putter klinkekuler i do og trekker ned? Klarer jeg å fly hvis jeg bruker to papplater til vinger og hopper ut av vinduet i 2. etasje? Hvordan er det å stå i ei maurtue? Hvordan går det hvis jeg lukker øynene mens jeg sykler?

Det siste prøvde jeg. Jeg har en venninne som heter Wenche, og hun er litt sprø. Hun finner på ting som andre ikke tør. En dag da vi hadde lært å sykle på tohjulssykkel, sa hun at hun kunne sykle med øynene lukket. «Bare se her!» ropte hun, knep igjen øynene og tråkket av gårde. Det gikk jo riktig fint. Jeg måpte og så beundrende på.

Magefølelsen var ikke helt bra, men jeg ville vise at jeg var like flink som henne. Så jeg satte meg på sykkelen, lukket øynene og tråkket til. Helt mørkt. Sykkelen beveget seg pent framover. Ikke noe problem. I noen få sekunder. Så sa det bang, kræsj, og jeg lå plutselig på hodet nedi veigrøfta med sykkelen veltet og vrengt over meg.

Forvirret kikket jeg opp. Hva skjedde? Så kom jeg litt mer til meg selv. Stønn, det gjorde vondt, skikkelig vondt! Det var så rart, for kroppen var helt stiv, og jeg klarte bare så vidt å kravle meg fri fra sykkelen. Knærne, lårene og armene så ut som de var skrubbet på en rasp, og klærne hadde fått stygge hull. Sykkelrattet hadde vridd seg, og den ene skjermen klemte på hjulet så det ikke ville gå rundt.

En voksen, jeg tror det var Bettis (morfar), hadde oppdaget hva som skjedde, og kom og hjalp meg. Snørr og tårer sprutet. Jeg var helt satt ut. Det gjorde vondt over alt, og jeg var redd for at min fine, nye sykkel var blitt ødelagt.

Wenche så på med kulerunde øyne. «Jeg lukket øynene da jeg syklet, altså – helt sant!» pep hun med lyve-stemme. Plutselig gikk det opp for meg at hun hadde lurt meg. Wenche hadde lure-kikket i sprekken mellom øyelokkene mens hun knep øynene sammen. Fy søren, det var dårlig gjort! Jeg vet ikke om jeg noensinne har tilgitt henne helt for det.

Men når sant skal sies har jeg mine svin på skogen, jeg også.
Jeg tenker på det med maurtua. Flere ganger da jeg var ganske liten, studerte jeg maurene mens jeg lekte i skogen. De trippet og kravlet rundt med forbløffende fart, og ofte bar de på ting som var enda større enn dem selv. Og så var det så mange av dem!

På et bestemt sted var det ei stor maurtue. Særlig når det var sol og varmt, myldret det av maur på den. Tusener, kanskje millioner, det var som et levende teppe som kriblet og krablet og bølget. Tenk om jeg hadde stått midt oppi der. Hvordan ville det vært? En spennende tanke, men noe fikk meg til å nøle. Å, men jeg var så nysgjerrig, jeg ville så gjerne vite!

Da er en lillesøster god å ha. Jeg gikk hjem og hentet henne, og dyttet henne tett bort til maurtua. Straks begynte det å krype maur oppover de små lubne beina hennes. Hun satte i å tute. «Gå vekk, da!» sa jeg forskrekket og skjønte at nå hadde jeg stelt det til. Men den dumme søstera mi sto som fastfrosset og bare hylte.
Huff, dette var ikke bra. Jeg måtte si fra til mamma, selv om jeg gruet meg. «Mamma, hun bare gikk rett opp i maurtua helt av seg selv og ville ikke gå vekk selv om jeg sa at hun måtte det, dumme henne!» pep jeg med kulerunde øyne og lyve-stemme.

Ok da, Wenche. Så er vi kvitt.

ahg