Lille Lenes Scene

Det er gøy å bestemme. For da får jeg det akkurat som jeg vil, og det er nettopp det jeg liker aller best. Noen er sånn at hvis du spør dem hva de vil, så svarer de bare: «Vet ikke». Det kan jeg altså ikke forstå. De må da vite hva de vil! Men når sant skal sies er det ganske praktisk at de ikke vet, for da blir det ingen protester når jeg tar styringen.

Sånn som i sandkassa, for eksempel. Der vet jeg akkurat hva som er dagens prosjekt, og hva jeg og de andre skal bygge. Eller hvis vi skal leke i skogen, da vet jeg presis hvor vi skal gå, og hva vi skal finne på. Jeg først, de andre etter. Jeg bestemmer, de andre gjør som jeg sier. Perfekt!
(Det hender at noen går etter en stund, eller at de ikke vil være med i det hele tatt. Ikke skjønner jeg hvorfor. Jeg har jo den beste planen! Men det er ikke noe å henge seg opp i.)

Jeg må riste på hodet av voksne Anne Helene (AHG). Hun driver med noe hun kaller «vinn-vinn kommunikasjon». Det er sånn at alle har rett til å si hva de mener, og så skal man velge løsninger som er ok for alle.

Kan du tenke deg noe så kjedelig og slitsomt? Tenk å måtte høre på alles meninger og prøve å finne på noe som passer for alle sammen. Hjelpe meg, det må da ta minst tusen timer, og det gidder i hvert fall ikke jeg å vente på!
I og med at jeg vet hva jeg vil og har de beste løsningene, ser jeg ikke noe poeng i å høre på andre mer enn høyst nødvendig. Man kan få gnagsår i ørene og kålmark i hele kroppen av å lytte for mye. Det kan umulig være sunt!

Men AHG har klokketro på «vinn-vinn kommunikasjon» og har til og med brukt årevis og mange hundre timer på å skrive bok om det! Hjelpe og trøste, jeg har nesten klart å fortrenge det hele. (Jeg bor jo inni AHG, så jeg må følge med på lasset enten jeg vil eller ikke.) Ja, du nikker sikkert medfølende nå.

Pappa lærte meg effektiv kommunikasjon da jeg var to år gammel. Vi hadde flyttet til et nytt sted, og jeg ble sendt ut for å leke med de andre barna i boligfeltet. De holdt på i sandkassa. Da jeg nærmet meg, reiste en av guttene seg og dyttet til meg så jeg datt. Jeg ble så forskrekket at jeg stakk i å gråte og fortet meg tilbake til huset.
«Ikke vær pyse. Du må ta igjen!» coachet pappa, som er offiser og vet hvordan man ordner opp i ting. Han puffet meg ut igjen, og jeg stabbet bort til sandkassa på nytt.
Der gikk jeg rett bort til han som hadde dyttet meg, og klinte til. Det gjorde susen. Han datt overende, og nå var det han som begynte å gråte og gikk hjem.
Deretter lekte jeg med de andre.

Slagkraftig og effektivt. «Vinn-vinn» tror jeg ingen hadde hørt om den gangen. Jeg fikk det som jeg ville, og da var jeg fornøyd.
Merker at AHG rister oppgitt på hodet nå. Ja, ja, hun får tenke hva hun vil. Hvis hun en dag kommer seg ut av vinn-vinn tåka, vil hun nok innse at jeg vet best 😉

ahg