Lille Lenes Scene

Jeg elsker når jeg får sånn god kribling i kroppen. For eksempel når pappa kilte meg, da måtte jeg le og hyle og sparke og vri meg. Noen ganger mistet jeg nesten pusten, men det var mest deilig og morsomt!

Og så har jeg oppdaget at jeg kan få kribling i kroppen av andre ting også. For eksempel når pappa forteller om da jeg var bitte liten.

Da sov jeg i en sprinkelseng ved fotenden av sengen til mamma og pappa.
Pappa husker tilbake: «Hver morgen våknet jeg av at det kom lyder nede fra sprinkelsengen. Først hørte jeg det romsterte litt. Så kom det en liten hånd opp på kanten av sengegjerdet, og deretter en til. Så litt pusting og pesing, og det neste som kom til syne, var en hårlokk.
Litt pusting og pesing til, og opp dukket et blidt lite ansikt med store blå øyne. ‘PAPPA!’ sa du med et strålende smil. Da spilte det ingen rolle om klokka var fem på morgenen, det var så fantastisk å se det tindrende lille ansiktet!»

Å, jeg elsker den historien! Jeg føler meg så spesiell og fin når pappa forteller den. Og det kribler så deilig i hele meg at jeg får lyst til å hoppe opp og sprette.
En gang til, pappa, en gang til!

ahg