Lille Lenes Scene

I går fortalte jeg litt om da Redde Lene og Flinke AH oppsto, og hvordan de konkurrerer med meg om plassen inni voksne Anne Helene.

Jeg vil si litt mer om Flinke AH (hvis jeg ikke sovner underveis, da). Som sagt vokste hun gradvis fram etter at Anne Helene (AH) begynte på skolen. Det beste jeg kan si om Flinke AH, er at hun er iherdig. På skolen sørget hun for at AH gjorde alle lekser. Og jeg mener ALLE, enten de var morsomme eller ikke. AH leste og skrev og regnet og pugget så jeg ble helt svett.
De første årene tegnet AH, spilte blokkfløyte, gikk på ski og lekte mye ute, og da klarte jeg meg rimelig bra. Men etter hvert ble det bare kjedeligere og kjedeligere, spesielt da hun kom på gymnaset (det heter visst videregående nå). Jeg trodde jeg skulle bli kvalt av lekser og Flinke AH. Det eneste jeg kunne gjøre, var å prøve å sove. Jeg klarte visst å gjøre AH ganske trøtt også.

Ok, Flinke AH skal få ett poeng til, da. Siden hun sørget for at AH gjorde alle leksene sine, fikk AH veldig gode karakterer. Det kunne jeg selvfølgelig sole meg i. Jeg elsker jo å være best!

Noen ganger klarte jeg å lure AH til å høre på meg i stedet for Flinke AH.
Som en gang på ungdomsskolen. Da skulle AH og en venninne lage pletter til venninnens foreldre. Jeg klarte å få med AH på en strålende idé: å svartbrenne en plett som de etterpå bakte inn i en stor, fin gyllen plett. Den skulle de servere til venninnens far.

Jentene gikk i gang med å svartbrenne en plett. Snart luktet det farlig svidd, og det røk så fælt at kjøkkenet ble helt tåkelagt. AH og venninnen fniste og lo så de sto tvikroket. De viftet med armene for å kunne se hverandre gjennom all røyken, og tørket tårer mens de pleide den kullsvarte og fresende lille diskosen i stekepanna.

Så kom kunststykket med å skjule den forkullede pletten inni en stor og gyllen plett som skulle se riktig fristende ut. Det klarte de, uten at noe svart stakk ut. Resten av plettene ble stekt på vanlig vis, og så dekket de bordet i stua (mens de luftet iherdig på kjøkkenet).

Foreldrene til venninnen satte seg høytidelig til bords. De ville vise at de satte pris på at jentene hadde lagd noe godt til dem. Jentene gjorde et ekstra nummer av å servere faren den store pletten. Den så svulmende deilig ut, mer enn dobbelt så stor som de andre.
Faren takket pent, bet en bitte liten bit av den, og smakte nøye mens han smilte. Jentene holdt pusten. Biten var heldigvis så liten at han ikke kom inn til det svartsvidde.

Faren tok nå en stor jafs og begynte å gomle. Så stivnet hele kroppen hans, og han skar en forferdet grimase. AH og venninnen sprutet ut i latter. Foreldrene til venninnen ble skikkelig sinte og kjeftet i vei. Jentene gapskrattet.

Egentlig var AH litt fortvilet, for hun syntes det var fryktelig flaut å få kjeft av venninnens foreldre (Flinke AH hyttet med pekefingeren inni henne), men jeg moret meg kongelig. Jeg slo nesten krøll på meg av fornøyelse nede i magen til AH, og dermed klarte ikke AH å slutte å le. Hun ristet og lo så tårene trillet, og hun ble både varm og svett og ildrød i toppen. Latteren ville liksom ikke gi seg.

Etter det var venninnens foreldre så sure at AH ikke fikk komme på besøk på ganske lenge. Men moro var det! (Og jeg vant over Flinke AH, ædda-bædda!)

ahg